I løpet av det siste tiåret har esport vokst fra å være en nisje-hobby på gutterom verden over til å bli en global industri som omsetter for milliarder. Mens Sør-Korea, Kina og USA lenge har dominert scenen, har en ny aktør gradvis meldt seg på.
Norden og spesielt Norge, har de siste årene tatt tydelige steg på veien til å etablere seg som en seriøs, og innovativ esport-nasjon.
Norge kommer etter
Ifølge Statista er det ventet at det nordiske spillmarkedet vil være verdt over 5 milliarder dollar i 2025 og at en økende andel er relatert til konkurransespill, og digitale turneringer.
Mens Sverige og Danmark lenge har hatt sterke esportmiljøer og kjente stjernelag som Ninjas in Pyjamas og Astralis, har Norge historisk sett hengt litt etter i utviklingen.
Dette er i dog ferd med å endre seg. Norske lag deltar nå regelmessig i store internasjonale turneringer og Norge, som esport-nasjon begynner for alvor å bli kjent også utenfor Skandinavia.
Nasjonal struktur og talentutvikling
En av grunnene til at Norge begynner å få fotfeste internasjonalt, er det økende fokuset på strukturert talentutvikling. Ligaer som Good Game-ligaen og Telialigaen har begge organiserte sesonger, faste kamper og økende premiepenger.
Dette er med på å gi norske lag og spillere plattformer for å utvikle seg hjemme i Norge før de tar steget opp på den internasjonale scenen.
Esport gror også godt på grasrotnivå i Norge og stadig flere videregående skoler, og folkehøgskoler har introdusert e-sport som eget studie, eller valgfag.
Dette gir unge spillere en unik mulighet til å kombinere sin lidenskap for gaming med strukturert undervisning som også dekker viktige tema som samarbeid, strategi og analyse.
I tillegg har Norges Esportforbund hatt stor betydning de senere årene når det kommer til å sette standarder, sikre spillerrettigheter og fremme bredde og rekruttering.
Det pågår også en løpende dialog med det tradisjonelle idretts-Norge om anerkjennelse og inkludering i eksisterende struktur. En diskusjon som ville kunne få enorm betydning for den videre utviklingen.
Norske spillere gjør seg bemerket
Flere norske spillere har de siste årene markert seg internasjonalt, enten som individuelle utøvere eller som del av lag i spill som Counter-Strike 2, Valorant og League of Legends.
Samtidig har man sett en tydelig økning i antall norske streamere, innholdsskapere og analytikere som bygger broer mellom den nasjonale og globale esportkulturen.
Norge har fortsatt tilgode å produsere en verdensmester slik de største esport-nasjonene har gjort, men det er et tydelig momentum i miljøet som viser at vi er på rett vei.
Norske spillere har nå en tydelig vei fra lokale turneringer og nasjonale ligaer til internasjonal synlighet, og interessen rundt norske spillere er større enn noen gang.
Avhengig av gode sponsorer og nye tiltak
Et viktig element for videre vekst er at norske aktører lykkes med å tiltrekke seg sponsorer som også åpner for samarbeid med utviklere og aktører innen teknologi.
Nasjonale aktører som Telia, Elkjøp og Komplett har alle støttet både ligaer og turneringer. Dette har bidratt til både økonomisk stabilitet og økt profesjonalisering, men vi trenger at langt flere kjenner sin besøkelsestid for å holde oppe momentet.
På samme tid har utviklere som Riot Games og Valve gjort det enklere å delta i nordiske kvalifiseringsrunder og regionale mesterskap. Stadig flere turneringer i Europa inkluderer nå egne “Nordic qualifiers”, noe som gir norske spillere tilgang til esport på høyt nivå.
Hvordan ser veien videre ut?
Alle involverte kan være stolte av fremskrittene norsk esport har gjort de siste årene, men nå er det viktig å diskutere hvordan vi kan bygge videre på dette momentumet.
En mulig vei fremover vil kunne være å satse tyngre på regionalt samarbeid i Norden, for eksempel gjennom felles ligaer eller turneringer.
En annen spennende mulighet kan være mer offentlig støtte. Ikke bare til bredde-esport, men til infrastruktur, forskning og profesjonalisering av sporten.
Det har lenge vært diskutert hvordan esport skal organiseres i fremtiden. Skal det bli en egen gren under idrettsforbundet, beholde sin uavhengig struktur, eller er en hybridmodell beste løsning?
Dette er viktige spørsmål som må avklares om Norge for alvor skal kunne hevde seg internasjonalt.
